boys go to jupiter, get more stupider
girls go to mars, become rock-stars
– Sonic Youth
 

P1: En majoritet av norske kvinnelig forfattere skriver drop-out litteratur; navlebeskuende romaner med kropp og selvskading i fokus.

P2: En majoritet av norske mannlige forfattere skriver totalromaner som tar opp i seg samtidens mest presserende problemstillinger.

Enig? Selvfølgelig er man enig i dette! Påstandene over er hentet ut fra en artikkel i Morgenbladet i vår, ”Tune in, drop out” der Bendik Wold intervjuer den svenske litteraturskribenten Anna Holmström angående hennes utblåsning mot kvinnelitteratur i Sverige. Bendik Wold innleder artikkelen ved å lansere begrepet ”totalroman”, som er en tekst som tar opp i seg ”samtidens mest presserende problemstillinger”. Wold trekker blant annet frem den kritikerroste debutromanen til Lars Ove Seljestad, Blind som et eksempel. Bra jobbet Bendik Wold! For hvordan kan man være uenig at kvinner skriver om kropp og selvskading, ja ”drop-out litteratur”? Har dere ikke lest kvinnelitteraturen i det siste? Og er det ikke tross alt mye mer interessant, ja ikke minst viktig, å lese totalromaner som tar opp i seg samfunnets presserende tema, som klassereise, arbeidsliv og oppvekst? Heldigvis kommer også slike ting ut på norske forlag. Skrevet av mannlige forfattere, naturligvis!

P1.1: En majoritet av norske kvinnelige forfattere skriver totalromaner som tar opp i seg samtidens mest presserende problemstillinger.

P2.1: En majoritet av norske mannlige forfattere skriver kukfikserte romaner, der vanskelige forhold mellom kuk og verden står i sentrum.

Enig? Selvfølgelig er man enig i dette! Påstandene kommer fra meg, en ung student som vil skrive om kuk. Norsk kuk. For er det ikke dét norske mannlige forfattere egentlig skriver om for tiden? Mens kvinnelitteraturen tar opp i seg presserende tema som oppvekst, arbeidsliv og klassereise, ja så sitter de norske mannlige forfatterne og beskriver kuk. Har dere ikke lest norske mannlige forfattere i det siste? Kanskje savner noen fotnoter og presiseringer av begreper som kvinnelitteratur og totalromaner, men bare vent, det kommer nok.

P3:Mannsforsker Jørgen Lorentzen hevder det mangler beskrivelser av kuk i litteraturen.

P4: Mannsforsker Knut Kolnar hevder at der ikke finnes språk og metaforer som kan beskrive kuk og at dette er ytterst problematisk.

Jeg er ikke alene om å lete etter kuk i norsk litteratur. Mannsforskerne Jørgen Lorentzen og Knut Kolnar er ute i samme ærend. For i boken Maskulinitet setter Lorentzen fokus på ”fraværet av beskrivelser av det mannlige kjønnsorgan. Få ting er så lite beskrevet og omtalt, og muligens tabuert, som det mannlige lem i erigert tilstand” (Lorentzen 2004:167). Også den slappe kuken er forbigått i litteraturen, mener Lorentzen. Han støtter seg her til litteraturviteren Susan Bordo, som i boken The Male Body hevder at det nesten ikke finnes noen vakre beskrivelser av slapp kuk, foruten en i D.H. Lawrences roman Lady Chatterleys Lover (168). Knut Kolnar på sin side er mer bekymret over det manglende språket og metaforikken rundt kuken. Han skriver i boken Mannedyret at ”stumheten er et rom der vold kan entre inn i”(Kolnar 2005:229). For slik han ser det kan metaforer og språk gi alternative begjærshistorier kulturell legitimitet, og slik ”hindre at vold blir et middel til å håndtere komplekse begjærs- og sensualitetsmessige spenninger”(229). Jeg er med andre ord ute i et viktig ærend.

P3.1: I det siste året har norske mannlige forfattere gitt forskningen svar på tiltale, og servert et vell av kuker i litteraturen.

P4.1: I det siste året har vi blitt servert Norges litteraturhistories minste og største kuk, i variert språkdrakt og med stor metaforrikdom.

Jeg har lest, lett og gravet etter kuk; her er noen få av mange resultater. La oss begynne med den største. Den finner vi hos den folkekjære Erlend Loe. Norges litteraturhistories største kuk finner vi i Loes bok Doppler. Hovedpersonen i boken, Doppler, har en stor kuk. Veldig stor kuk. Til og med elger stopper opp og titter på den, selv når han bare fredelig og rolig står og tisser i skogen. For Doppler bor i en skog, nærmere bestemt Oslo-marka. Han har flyttet ut dit, latt kone og barn være igjen hjemme og bor på ubestemt tid i skogen. Rett etter farens død falt Doppler stygt på sykkel i marka, og fikk høre skogens ro, så han ble der likeså godt. Doppler bor derfor i et telt, sammen med sin nye venn, den lille elgkalven Bongo. Et av hans mest karakteristiske kjennetegn er kuken, og allerede i begynnelsen av boken introduserer han selv denne for oss lesere:

Livet har lært meg at jeg kommer dårlig ut hvis jeg forsøker å skjule sannheten, så jeg kan like gjerne fortelle det først som sist: Jeg har et stort lem. Hva kan jeg si. Jeg har et påfallende, for ikke å si ekstremt stort kjønnsorgan. En kjempekuk, kort sagt. Jeg har alltid hatt det. Den er stor. Det finnes ikke noe bedre ord for det. Lang og tung er den. Og tykk. Altså stor. På skole kalte de meg Doppler med kuken […] det var sårende. Jeg hadde jo andre egenskaper som jeg ønsket at folk skulle få øye på. Doppler med kuken. (Loe 2004:13)

Det er ikke lett å ha stor kuk, forstår vi Doppler rett, men det er nok ikke bare dette som har fått ham til å reise fra hus og hjem. Det er andre ting involvert også, som sorgen etter farens bortgang og ønske om stillhet. Men det er andre i romanen som har større problemer med kuken, som innbruddstyven med det treffende navnet Jern-Roger. Han søker tilflukt hos Doppler i skogen etter kjæresten ikke orket kuken hans lengre. De ble venner tidligere, en kveld Jern-Roger brøt seg inn hjemme hos Doppler, som motvillig hadde forlatt skogen for å sitte barnevakt. Doppler var derfor meget glad for å få besøk, og Jern-Roger viste seg å være en åpenhjertig og hyggelig kar. De hadde mange ting til felles, og Jern-Roger fortalte om hvordan hans frykt for å få prostatakreft har fått ham til å aktivisere kuken, å redusere risikoen ved å ha 20-25 sædavganger i måneden. Jern-Roger spruter og spruter til kjærestens store begeistring. Ja, inntil han en dag spruter sæd på feile ting, og hun kaster ham ut:

Han kom i skade for å sprute på en bok fra bokklubben som kjæresten nettopp hadde pakket ut og gledet seg til å lese. Det var én sprut for mye og nå sitter han her ved bålet og drikker […] Han hadde begynt å fornemme at hun kanskje ikke syntes all sprutingen var like spennende lengre, men han fikk ikke de klare signalene som var nødvendig for å slutte. Det er for eksempel bare noen dager siden han sprutet sæd på en regning fra Norsk Automobilforbund og det lo de godt av begge to. Så hvorfor ikke en bok fra bokklubben? Det er det som er med jenter sier Roger. Det er umulig å vite hvor du har dem. (138-139)

En liten feilsprut og livet tar en helt ny retning. Kukens underfundige kraft.

I sterk kontrast til i de store og sprutende kukene i Doppler finner vi bare ”ei tynn kvit hudfille” i debutant Lars Ove Seljestads roman Blind (Seljestad 2005:22). Det er her vi finner Norges litteraturhistories aller minste kuk. Selve tittelen på bokens første kapittel bygger også opp under denne tesen og lyder: ”Den minste i verden”. I Blind møter vi den førtiårige Geir Kinsarvik som har ”møtt seg sjølv i døra”(16). Han går rundt i Bremen og alt har gått til helvete, både ”venner, familie, heim og fedreland”(16). Mens han raver rundt i håp om å bli drept, tenker han tilbake på hvor alle problemene startet, og han finner årsaken, ikke overraskende, hos kuken sin. For Kinsarvik har en liten kuk, ja en særdeles liten kuk. Etter et seksuelt overgrep utført mot ham på en klassefest i niendeklasse har den vært en verkebyll for den fremadstormende sosiologen, og dette tenker han på der han går og håper på å bli utsatt for blind vold:

han var like forbanna ulykkeleg, som han hadde vore den dagen dei hadde kledd han naken og vist fram den vesle kvite guttepikken hans til jentene i klassen. Kvar dag som hadde gått sidan den ulykksalege festen til Mia Maria hadde han skamma seg over å ha verdens minste. Over å vera verdens minste (17).

Geir Kinsarvik har en selvforståelse der kuk og identitet er sterkt knyttet til hverandre. Når kuken er liten, er også mennesket Kinsarvik lite. Når han ser tilbake på de mange problematiske hendelsene i livet sitt blir kuken en ledetråd. I boken følger vi den derfor tett gjennom både tykt og tynt. Hans tilbakeskuende blikk er slik hovedsakelig rettet mot sitt eget kjønnsorgan. Fra den lille hudfillens avdekning av jentene Mia Maria i niendeklasse, følger vi kuken både opp og ned, helt til den når sitt endepunkt inne i Kinsarviks unge kvinnelige doktogradsstipendiat på hans kontor i Bremen. For når kvinneforsker og professor Heike Ulrich ser Kinsarviks kuk i den bevisstløse og bundne stipendiaten er det slutt, både for Kinsarvik og boken.

Kuken ligger som et styrende narrativ i Geir Kinsarviks liv. Det er hans tanke om å være ”verdens minste” som gjør at han vil ut i verden å vise at han er noe. Denne kukreisen driver ham fra Odda, og fører ham ut i verden. Når han og senere kommer til Oslo som tjueåring får kuken en mulighet til å vise at den duger. Kinsarvik får anledning til å delta i en massevoldtekt av en bevisstløs kvinne, og han kan dermed få sjanse til å ha sex. Og det er kuken som styrer Kinsarvik:

Pikken hans følgde sin eigen rytme. Følgde den rytmen som dunka i fingertuppane, og som no òg blei møtt av ein større og mørkare rytme frå det pulserande levande kvinnekjønnet som omslutta han og saug han, slik ho hadde omslutta og soge tom dei fire som hadde budd i henne før han. Geir Kinsarvik kjende at det bygde seg opp. Kjende at han tømde seg. Kjende at han blei mjølka tom. Alt som var i han blei tøymd og forløyst i denne stunda. […] Han kjende den gode roen. Han kjende tårene sprenga seg frå augene og renna ned mellom kinn og mjukt kvinnebryst. Han hadde klart det. Han hadde vist at han var mann. Dei hadde sagt at han ikkje kom til å klara det, men han klarte det. Han hadde fått pikken inn i ei kvinne. Ho hadde ikkje ledd av ham. Ho hadde ikkje nekta han. Ho hadde tatt i mot han, motstandlaust. Han hadde knulla henne. Og ho hadde likt det. Det var han sikker på (195-196, min utheving).

Dette er en stor opplevelse for Kinsarvik, og den gjør at han tør forsette på kukens veier. For etter massevoldtekten er han endelig blitt mann, ja et menneske. Nå har både kuken og identiteten til Kinsarvik fått en reisning, og ting går bedre. Han får seg en kjæreste fra en fin familie, Amalie, og hun virker til og med å være meget fornøyd med den lille kuken hans i begynnelsen av forholdet. Men dessverre leder kuken Kinsarvik på gale veier. For etter at de har giftet seg, og Amalie er blitt gravid, vil kuken ha sitt på bryllupsreisen. Når den gravide og trøtte Amalie ikke vil ha sex den siste kvelden på reisen, voldtar den veldig fulle Kinsarvik henne likeså godt. Interessant nok finner Amalie tid til å reflektere over Kinsarviks kuk midt under denne voldtekten:

Han pressa inn pikken sin. Så liten han er tenkte ho. Det var som om ho mest ikkje kjende han. Ho kjende noe som rørte på seg inni henne. Et lite dyr. Ei lita tunge. Eit lite ingenting. (158)

Kinsarvik husker ikke noe av dette dagen etterpå, men Amalie glemmer det ikke, og forholdet deres blir aldri helt det samme. Hun venter i fem år med å fortelle det til ham, og sier det først når hun vil skilles mens Kinsarvik sitter i fengsel. Han endte opp der etter at kuken hadde spilt ham nok et lite puss. For en kveld han skulle ta seg en røyk på den postmoderne altanen i leiligheten deres, låste han seg ute. Forfrosset og tissetrengt kom han i skade for å knuse naboens vinterhage med et askebeger, for så å simultant tisse og spy ned i hullet i glasshuset. I vinterhagen satt den rullestolsittende naboen Jensen, og Kinsarvik ble dømt for tissing på en utviklingshemmet. I denne scenen viser det seg også klart at Kinsarvik er svært opptatt av kuk, for før han mister askebegeret i hode på Jensen, står Kinsarvik å undrer seg over hva denne syke naboen egentlig gjør om kvelden: ”Kanskje satt grisen akkurat no og drog den cerebrale pikken sin i den mørklagde vinterhagen med augene stivt festa på den varme erotiske kvinneleilegheita i første motsatt?” (136). Kinsarvik tenker kanskje at en cerebral kuk - hva nå enn det er - er bedre enn sin egen lille ”skinnfille”?(34)

Blinds kukreise ender i Bremen der Kinsarvik har fått seg en god stilling på universitetet. Han har reist fra familieproblemene, og tilbakelagt fengselstiden og kan få en ny start med flott jobb i Tyskland. Men idyllen er kortvarig. For han innleder et slags forhold til sin doktorgradstipendiat, og som nevnt tidligere, ender Kinsarviks kukodyssee på hans nye kontor:

Då Geir Kinsarvik hadde fått trykt pikken sin så langt inn ha kunne komma i den unge fastbundne stipendiaten sin, banka det brått på, og døra blei riven opp på vidt gap av den alltid like ivrige og engasjerte kvinneforskaren professor doktor Heike Ulrich. Kven som fekk det største hakasleppet, ho som kom inn, eller han som prøvde å komma seg ut i ein fart, er det vanskeleg å seia. Kva Lena gjorde med haka si, er det ingen andre enn ho sjølv så veit. I allfall ble ho hengande fastspent og avkledd med hovudet og det svarte håret hengande ned mot golvet, mens dei første blikka veksla mellom den halvnakne juniorprofessor Kinsarvik som stod med pikken sin inni doktorgradstudenten Lena, og den svært så korrekt påkledde femtiårige professor Ulrich (239).

Dette er foranledningen for Kinsarviks drøm om å bli drept der han raver i gatene i Bremen. Kuken har gitt ham nok trøbbel nå.

P.5. Historiker Nils Rune Langeland hevder Norge er en vaginalstat, der kvinnene har makten, noe som gjør livet svært vanskelige for dem med kuk.

P.6. Majoriteten av norske mannlige forfattere skriver om disse vanskelighetene, og serverer heldigvis strategier for hvordan vi allikevel kan få brukt kuken vår.

For det er synd på oss med kuk. Det er mye lettere for dem uten. Heldigvis kan litteraturen åpne opp øynene for oss unge menn som trodde det var fint å ha en kuk. Det er jo tross alt ganske vanskelig. Historiker og essayist Nils Rune Langeland har satt kukproblemene til norske menn inn i et bredere perspektiv i essaysamlingen Kveldseta - Historiske essays. For Norge er i følge Langeland en vaginalstat, der de ”norske kvinnene har greidd å forme den norske mannen i sitt bilete. Den ideale mannen er følgjeleg å likne med ein mild autist, eit stort varmt og trygt dyr”(Langeland 2003:72). Ja, det er kvinnene som har makten over oss, og har gjort oss til noen kosebamser med kuken i hånden. Vi trodde kanskje vi hadde det fint, men vi blir undertrykt og brukt. Av kvinnene. Men det har ikke alltid vært slik, for har det skjedd noe med oss menn. Vi er blitt redd for kvinnene. Langeland fortsetter: ”For korleis kan det ha seg at den nordeuropeiske mannen, denne tyrannosaurus rex blant menneska, dette mest overskridande og maktfullkomne av alle historieskapte menneskeuttrykk, skulle frykte sine eigne kvinner?”(86) Vi var best, nå er vi bare noen reddharer.

Heldigvis har våre mannlige forfattere sett problemet, og fremmet noen viktige strategier for hvordan ta tilbake makten over kuken og samfunnet. En gjennomgående metode som de mannlige forfatterne skisserer opp, er voldtekt. I Blind er voldtekten middelet som gjør Kinsarvik til mann. Ingen av jentene på skolen hans hadde trodd han skulle ha sex med sin lille skinnfille nei! Men han klarte det tilslutt. I Lars Ramslies bok Fatso, hevder hoverpersonen Rino at ingen jenter vil ha sex med en feit fyr som ham. Derfor tar han seg likeså godt til rette i sin venninne Maria mens hun sover. Også han får brukt kuken rett tilslutt: ”jeg har fitte på pikken, fitte på pikken, fitte på pikken, fitte på pikken.”(Ramslie 2003:321)

I Ole Asbjørn Ness’ roman Det er natt er det igjen jakten etter fitte på pikk som driver historien frem. Romanen handler om den unge mannen Mikkel som gjør ting han ikke skal gjøre, og som han påstår han ikke vil gjøre, men som han likevel gjør, og til og med virker å like: han voldtar og dreper. Mikkels kuk er viktig, for når Mikkel går fra å være en koselig bamse til å ta tilbake makten, rettes fokuset mot kuken. Det første overgrepet skjer tidlig i boken: ”Jeg tar et skritt mot henne. Det er et regnestykke. En analyse. En algoritme jeg konstruerer i øyeblikket og hvor alle relevante faktorer er med: Om vi er alene. Vi er alene” (Ness 2004:8). Ja, de er alene, og det er natt. Mikkel vil ta henne: ”Jeg griper tak i henne. Presser henne mot meg. Jeg er stiv” (8). Kvinnene har en birolle i dette spillet. De er fullstendig ute av stand til å forsvare seg, derimot har mannen gjenvunnet makten:

Hun kan gjerne lukke øynene og forsøke å sperre meg ute, men det fungerer ikke. Jeg tar henne. Det er min pikk i hennes fitte, og jeg tar henne hardt, og hun vil aldri glemme meg. Hun vil glemme mange, men aldri meg, Hun forsøker å sperre meg ute, men jeg er lenger inne i henne enn noen annen, jeg setter større spor enn noen annen […] Jeg er stivere enn jeg noensinne har vært (11-12).

Det er ingen spøk. Mikkel våkner opp dagen derpå med angst, men heldigvis finnes det en måte han kan rømme bort fra virkeligheten på: ”Hendene mine legger seg om penisen. Leker med den tynne forhuden” (15).

Det første mordet skjer mens Mikkel er sammen med en prostituert: ”Hun har perfekt kontroll over skjeden. Hun stryker seg opp og ned over meg. Hun melker meg. Jeg vil at det skal vare lenge” (56). Men det varer ikke lenge nok, ingen ting kan vare lenge nok for Mikkel. Han vil ha mer, han kan ikke få nok: ”Kom hit, sier jeg. Hun legger seg ved siden av meg. Jeg kysser henne. Grådigere. Går det an å kysse et annet menneske slik at du selv forsvinner?”(60). Nei, det gjør det nok ikke. For Mikkel forsvinner ikke. Han er til stede, og han vil at andre kvinner skal merke det. Det gjør de: ”Jeg presser meg mot henne. Hun forsøker å vri seg vekk.[…] Det skal bare være meg og deg, Maria. Så tett inntil hverandre som mulig. Jeg glir inn i henne. Hun er fuktig. Herregud så fuktig hun er” (61). Mikkel dreper henne, og fortelleren beskriver situasjonen på denne måten: ”Hun er vakker, men jeg ødelegger henne. Jeg trenger inn i henne igjen og igjen, og for hver gang ødelegger jeg litt av henne. Men det er en sødme i dette. Jeg er liten. Jeg ser noen andre som bygger et vakkert sandslott. Jeg får ikke leke med dem, med det” (62). Drapsscenen er kryssklippet med et bilde fra barndommen. Men dette er ikke en forklaring på hvorfor Mikkels kuk gjør som den gjør. I hvert fall hvis vi skal forstå juryuttalelsen til Tarjei Vesaas’ Debutantpris som gikk til Ness’ for Det er natt i fjor, for der påpekes det at flashbackene fra fortiden ikke er ment å forklare hans motiver[1]. Man jo spørre seg hvilken funksjon de ellers skal ha.

Kuken til Mikkel blir godt brukt i Det er natt, og gjennom romanen presterer han å drepe to jenter, og voldta mange flere. Romanen tematiserer en fremmedgjort kuk. Den får Mikkel til å voldta og drepe fordi han ikke makter å stå i mot det presset som samfunnet påfører ham. Gjennom voldtektene tar Mikkel makten over ofrene sine og han liker det. For å gjøre dette bruker han styrken i kuken og ødelegger de andre menneskene. Jeg-fortelleren forsøker å rettferdiggjøre sine handlinger gjennom å postulere en slags kvasifilosofi om at det som skjer bare skjer uten at vi kan forstå det: ”Ingen vet hva en årsak er. Du lever ditt liv, og et sted på veien går det galt, men etterpå kan ingen peke ut årsaken. Den er skjult. Gjemt i en forklaring bak forklaringen. Eller kanskje den ikke finnes” (212). Det som romanen i alle fall ikke skjuler, er kukens viktige posisjon og funksjon. Ja, jeg har omsider forstått hva Bendik Wold mente da han skrev at totalromanen, som Seljestads Blind, tar opp i seg samfunnets presserende problemstilling. Jeg må unnskylde at jeg i en lettere negativ polemikk påstod at mannlige forfattere er kukfikserte. Jeg har lært, innsett alvoret og prøver meg igjen:

P.7: Kuken er en av samfunnets aller mest presserende problemstilinger

P.8: Romaner kan derfor kalles totalromaner når de handler om det viktige forholdet mellom kuk og verden.

Da er det bare å vente i spenning på flere totalromaner. De kommer nok. I mens kan vi slappe av med å studere norske kuker i Espen Ester Benestads store Penisatlas, mens vi i helgene leker den morsomme vorspielgjetteleken ”pikk-eller-pung”; leken fra Mads Larsens roman Pornopung, der man viser frem en bit kuk eller pung mens folkene rundt skal gjette hva de ser! Da blir nok ventetiden levelig ja.

 

 

1. I begrunnelsen for hvorfor Ole Asbjørn Ness fikk Tarjei Vesaas’ Debutantpris for Det er natt i 2004, skriver Svein Jarvoll – leder i Det litterære Råd i Den Norske Forfatterforening – følgende i sin uttalelse: ”Vi får ikke vite stort om jeg-fortelleren i 1. kapittel [i Det er natt], men det gjør vi utover i romanen, som dels følger gjerningsmannen på nåtidsplanet, dels i lengre flashbacks vender tilbake til barndommen hans og ungdommens hans, uten at disse flashbackene er ment å forklare hans motiver.” Fra: Debutantprisen 2004, gyldendal.no.

 

Litteratur

Benestad, Keller, Aakvåg, Hardeberg (red.) (2004): Penisatlas, Oslo: Dinamo Forlag

Kolnar, Knut (2005): Mannedyret, Oslo: Spartacus

Langeland, Nils Rune (2003): Kveldseta - Historiske essays, Oslo: Damm

Larsen, Mads (2003): Pornopung, Oslo: Gyldendal Norsk Forlag

Loe, Erlend (2004): Doppler, Oslo: J.W. Cappelens Forlag

Lorentzen, Jørgen (2004): Maskulinitet, Oslo: Spartacus

Ness, Ole Asbjørn (2004): Det er natt, Oslo: Gyldendal Norsk Forlag

Ramslie, Lars (2003): Fatso, Oslo: Forlaget Oktober

Seljestad, Lars Ove (2005): Blind, Oslo: J.W Cappelens Forlag

Wold, Bendik (2005): ”Tune in, drop out”, Morgenbladet, 1. april 2005

 

Publisert i Prosopopeia 3/4, 2005