Det [er] først nå at mannskjønnet begynner å bli oppdaget. Det har ligget foran nesen på generasjoner av filosofer, kunstnere og filmskapere uten at det direkte og tydelig har trådd frem (Kolnar 2005:106)

Mannekjønnet holder på å bli oppdaget, hevder mannsforsker og filosof Knut Kolnar i sin nye bok Mannedyret - Begjær i moderne film[1]. Boken er, hvis vi skal forstå ham rett, en oppdagelsesferd i mannens begjær. Spartacus har åpenbart fattet interesse for norsk mannsforskning. I fjor gav de ut Jørgen Lorentzens lille bok Maskulinitet[2], og med årets utgivelse av Mannedyret, har de gjort to sentrale tekster innen norsk mannsforskning tilgjengelig for det norske folk.

Knut Kolnar er dr.art i filosofi fra NTNU i Trondheim, med avhandlingen Det ambisiøse selv[3]. Mannedyret fremstår som en revidert og forkortet utgave av denne avhandlingen. I de siste årene har Kolnar markert seg i offentligheten gjennom bidrag til Maktutredningen, og som en aktiv skribent i ulike aviser og tidsskrifter. Hos Kolnar står forholdet mellom maskulinitet, seksualitet, vold og populærkultur sentralt. Det er også dette Mannedyret tematiserer. I likhet med hans tidligere tekster har han også her hentet sitt analysemateriale fra amerikanske spillefilmer. Mannedyret er en stor og omfattende bok, som gjennom tre hundre sider er innom over tjuefem filmer, samt et mangfold av ulike litterære og teoretiske tekster. Boken har også et omfattende noteapparat og en ni sider lang litteraturliste. Det er altså ikke en vanlig populærvitenskapelig bok vi har med å gjøre, selv om boken er meget lettlest og tilgjengelig.
 

Amerika, Amerika!

Utgangspunktet for Kolnar i Mannedyret er en undersøkelse av ”en rekke former for mannlighet i ekstreme og pressede situasjoner” (Kolnar 2005:18). Dette vil han gjøre gjennom filmanalyser, og han søker å gi ”en fremstilling av noen trekk i tidens mannlige ikonografi, populære fremstillinger av mannlighet som representerer ulike utviklingstrekk i rendyrket form.” (18). Han har vendt blikket mot populærkulturen, og forholder seg dermed til kulturelle fremstillinger av maskulinitet. I dette ligger det tydelig en tro på at de kulturelle bildene vi omgis av har betydning for vår måte å forstå verden på.

Kolnar ser på kunst som et ”humanistisk forskningslaboratorium hvor visse hypoteser foredles og prøves ut” (51). Med dette som et utgangspunkt fokuserer han i stor grad på ikoner hentet fra USAs filmindustri. Men selv om den amerikanske virkelighet på mange områder er ”svært forskjellig fra den europeiske og den nordiske”, mener Kolnar den er relevant fordi den ”produserer sine helt særegne menneskelige tilstander og helt spesielle patologiske scenarier” (51). Kolnar hevder at

en rekke menneskelige fenomen forekommer ofte langt tidligere i USA enn på kontinentet […][Slik] kan vi bruke den amerikanske virkeligheten som et patologi-laboratorium; en slags avant garde i human-patologi. Amerikanske filmer kan slik belyse trender og utviklinger som også finnes hos oss (51).

Kolnars begrunnelse for utvalget av amerikanske spillefilmer kan virke uklar og noe enkel. Hans tiltro til at amerikanske spillefilmer kan være et avantgardistisk patologi-laboratorium for menneskelige fenomener, er underlig. At vår kultur er påvirket av den amerikanske, er det ingen tvil om. Men det blir litt lettvint å ville overføre amerikanske tendenser til oss her hjemme, uten å redegjøre nærmere for de kulturelle og stedsbestemte forskjellene som opptrer mellom kulturene. Dessuten henviser et begrep som ”patologisk” til medisinske diagnoser av sykdommer, som får det til å virke som om Kolnars utgangspunkt er å diagnostisere den amerikanske kulturen, fremfor å analysere den.
 

Mannlig fenomenologi?

Kolnar har en original tilnærmingsmåte til filmene han vil analysere i Mannedyret. I introduksjonen skisserer han opp hvordan han vil trenge inn i mannsfigurasjonene, og slik ta utgangspunkt i det han kaller et ”forsøk på en mannlig fenomenologi, en bestrebelse på å tematisere kjønn ut fra en mannlig erfaringshorisont, slik den fremstilles i film og litteratur. Spørsmålet blir da hvordan virkeligheten oppleves av menn som menn, og hvordan disse erfaringene strukturerer menns liv” (18-19). Kolnar presiserer ikke nærmere enn dette hvordan han forholder seg til begrepene ”mannlighet” og ”fenomenologi”, og dette gjør at utgangspunktet for analysene blir uklart. Det er underlig at en filosof som ønsker å lansere en ny innfallsvinkel til å analysere maskulinitet, ikke er mer presis med sin bruk av et så vidt filosofisk og metodologisk perspektiv som fenomenologi. Når han i tillegg kobler begrepet ”mannlig” til dette, kunne det vært på sin plass med en forklaring av hva Kolnar legger i begrepssammensetningen, og hvordan han forholder seg til sin posisjon som fortolker av en mannlig erfaringshorisont.
 

Mannedyret

Det er moderne filmer i vid betydning Kolnar analyserer. Filmene han tar for seg spenner derfor over en epoke på over femti år, og selv om hovedvekten av filmene er amerikanske, tar han også for seg noen filmer fra Europa. Han forholder seg mest inngående til: A Streetcar Named Desire (1951), Psycho (1960), Siste tango i Paris (1972), Taxi Driver (1976), og blant nyere filmer finner vi: Nattsvermeren (1991), Falling Down (1993), Fight Club (1999) Romance (1999), American Psycho (2000) og norske Alt om min far (2003).

I Mannedyrets første kapittel ”Mannedyr og posterboys” kommer vi rett hjem til den ”gryntende og lystig[e] Stanley Kowalski” (21), i Marlon Brandos skikkelse fra A Streetcar named desire. Kowalski representerer selveste ”mannedyret”. Han utgjør en form for maskulinitet som er fast og fundert, som er full av ”rått, direkte, pågående mannlig begjær” (22). Mannedyret, forklarer Kolnar oss, er ”en del av det ideologiske standardrepertoaret i mannlig ikonografi. […] Forestillingen om rå, upolert mannekraft, koblet til en muskuløs, pansret kropp med en vilje av stål, dukker opp i ulike utgaver hver gang det skjer betydelige endringer i de legitime måter å være mann på” (22). Et slikt kulturelt ikon fungerer som ”et slags siste felles mannlig multiplum. Et slags kjønnets Dovrefjell som verken arbeidsledighet, statusreduksjon, virtuell virkelighet eller andre feminiserende vinder kan velte om kull” (22). De andre filmkarakterene og ikonografiene Kolnar trekker frem, fremstår i dette perspektivet som nærmest falmede kopier av Brandos dyriske opptreden.
 

Fra produksjon til konsum

Kowalski representerer ”en svært så tidstypisk og tradisjonell form for mannlighet […] en meislet utgave av produksjonsmaskuliniteten, en form for mannlighet som er konstruert for bruk i ulike deler av produksjonssfæren” (23). Men Kolnar finner også noe annet hos mannedyret materialisert i Kowalskis skikkelse. For presentasjonen av ham i filmen peker nemlig frem mot en av disse ”betydelige endringene i de legitime måtene å være mann på”. Kolnar forklarer:

Samtidig innvarsler filmen, nettopp gjennom de måter Stanleys kropp blir erotisert på, en rekke kjennetegn ved mannskroppen som etter hvert har satt sitt preg på vår tids konsum-maskulinitet. Konsumkroppen er en mannskropp som ikke lenger er designet for å være til nytte, men til lyst, og ikke minst lyst for andre (23).

Denne overgangen fra produksjon til konsum, ligger som et bakteppe for både Kolnars analyse av dagens samfunn og av mannlighet. Det er dermed et tilbakevendende historisk narrativ som fremtrer på ulike måter i Mannedyret.
 

Maskulinitetens forfall: Metroseksualiteten

Kolnar virker skeptisk til forandringene rundt maskulinitet som har skjedd i de siste tiårene. For i det enorme galleriet av maskulinitetsformer som Kolnar skisserer opp i det han kaller ”dagens kjønnslandskap” (15), dukker stadig Stanley Kowalski frem i kontrast til de tafatte mennene av i dag. Figurene Kolnar henter fra spillefilmene har åpenbare problemer, og er som han selv sier, ”takknemlige objekter for analyse” (52). Han har derfor ingen vanskeligheter med å gi oss svar på hva som har gått galt med disse mennene. Kolnar utleder ulike maskulinitetstyper ut i fra figurene han analyserer, og forholder seg særdeles kritisk til mange av dem. Spesielt er det de såkalte ”metroseksuelle” og dens undergrupper som får hard medfart, og tar her utgangspunkt i skikkelser fra filmene American Psycho og Fight Club. Begrepet ”metroseksuell” henter han fra journalisten Mark Simpson som lanserte begrepet i 1994. Kolnar siterer Simpsons definisjon som blant annet forteller at:

Den typiske metroseksuelle er en ung, velstående mann som bor i, eller nær, en storby – fordi det er der de aller beste butikkene, klubbene, helsestudioene, og frisørene er.[…] Spesielle yrker synes å tiltrekke metroseksuelle. Det kan være mannekeng, servitør, jobber innen media eller popmusikk, og i disse dager – sport, men for å fortelle deg sannheten – de er som maskuline forfengelighetsprodukter og herpes – så å si overalt (34, Simpson sitert i Kolnar).

Kolnar stiller seg bak denne negativt ladete definisjonen, og slenger på at metroseksualiteten preges av ”en dandyistisk narsissisme oppdatert til tidens urbane trender og mentaliteter” (34).

Denne såkalte ”metroseksualiteten” er blitt en populær kategori innenfor mannsforskningen, og har blitt en sekkebetegnelse for en vesentlig gruppe av samtidens menn. I Jørgen Lorentzens bok Maskulinitet blir de metroseksuelle fremstilt som en klikk pengesterke individualister som ”kombinerer heteroseksualiteten med livsstilsmønstre fra homoseksuelle menn, med uforpliktende relasjoner, sex og stor vekt på vennskap, estetikk og egenpleie” (Lorentzen 2004:95) Både Kolnar og Lorentzen liker å kritisere disse såkalte ”metroseksuelle”, men viser aldri et nyansert bilde av hvem som egentlig faller inn under denne kategorien. Det virker som de ikke er seg bevisst at slik sleivete bruk av begreper er med på å stereotypisere og segmentere klisjeer rundt seksuelle preferanser og kjønn. Kolnars harselerende fremstilling av de metroseksuelle – som omfavner store trekk av det han kaller ”konsummaskuliniteten” i dagens samfunn – kan vanskelig fungere som et godt utgangspunkt for nyansert kulturanalyse av maskulinitet.
 

Spett-til-frokost

For det er ikke bare filmer Kolnar trekker frem, han benytter seg også av andre kulturuttrykk for å bygge opp sine maskulinitetstyper. Et eksempel på dette finner vi i bokens første kapittel. Etter at han har lagt ut om ”mannedyret” Stanley Kowalski, kontrasteres produksjonsmaskuliniteten opp mot de metroseksuelle og dens mange undergrupper som for eksempel den ”ornamentale posterboymaskuliniteten” (Kolnar 2005:38). Dette er en av postmodernismens konsumkropper, som Kolnar hevder ”holder vekten, men sliter med andre sider av kjønnet som har med verdighet og tiltrekningskraft” (38). Denne ”mannen” har en ”til-begjær-mannlighet” som fremstår i ulike former:

De spenner fra hverdagsmannen som sliter med å definere frem ulike muskelgrupper i helsestudio, til de nye værguttene på ulike TV-kanaler. De sistnevnte poserer ofte som om de har svelget et spett til frokost, og har hengt identiteten på et flashy smil og en trendriktig muskelgruppe (38, vår utheving).

Slik introduseres vi for enda en ny maskulinitetsform, de såkalte ”spett-til-frokost”-guttene på TV. Det nok klart for de fleste at det ikke er Vidar Theisen eller resten av NRKs værredaksjon Kolnar refererer til her, selv om det nå godt kan diskuteres – hvis vi følger Kolnars logikk – hvorvidt værmenn på Tv-Norge som Arnulf Refsnes har en stivere og rettere holdning enn Theisen og co. Men Kolnar har tydeligvis studert disse spett-til-frokost kroppene nøye, for han beskriver den videre:

Den er en streberkropp, en kropp som strir både med begjær og sosial ambisjon. Poseringene virker for selvhøytidlige og stive til at de kan næres av et begjær med tung puls. Den litt tafatte ordentlighet koblet med et gjennomrenovert register av smil, har noe pietistisk og bakstreversk over seg som vanskelig kan forenes med en frivol hengivelse til begjær. Kroppen er ikke livsvant. Slik står spett-til-frokost kroppen i sterk kontrast til Stanley Kowalskis kropp i En sporvogn til begjær. Kowalskis sensualitet er rå og direkte og avspeiler på mange måter det livet han har levd. De spente musklene i glamourguttenes hardbodies speiler også et liv, men det er et liv som ikke har noen annen oppgave enn å bli til i medias spotlight (41).

Det er interessant hvordan Kolnar glir over fra å snakke om tilsynelatende faktiske personer som værguttene, til å ha hentet ut en ikonografisk type på bakgrunn av dem: ”Spett-til-frokost maskuliniteten.” Og en kan undres, hvem han snakker om når han mener kroppen deres har problemer med sitt ”begjær og sosiale ambisjon”. For uansett om det er personene eller den ikonografiske typen han snakker om, må man spørre seg hvilket belegg han har for å hevde at kroppene deres ikke er livsvante? Er det ut i fra deres mannlige erfaringshorisont Kolnar henter disse opplysningene? Eller er det hans egne meninger som her projiseres over på denne gruppen menn?
 

The Big Dicked Man

Et annet eksempel – og vi kunne trukket frem mange – på Kolnars unyanserte måte å forholde seg til kulturuttrykk på, viser seg i kapittelet ”The Big Dicked Man”. Dette er en form for maskulinitet som Kolnar utleder fra en reklame i pornoindustrien om penisforlengelse. Kolnar beskriver ”The Big Dicked Man” som

et kjønnsorgan med kropp, hjerte og bevissthet som tilbehør. The Big Dicked Man er et produkt av moderne kirurgi, som oppstår ved at en alminnelig mann får operert inn et par pikkpotonger i penis (208).

Denne ”pikkpotongmaskuliniteten” representerer for Kolnar en snarvei til maskulinitet, og han ser på dette som et varsel om en ”ny tid og en annen type desperasjon og intensitet i ønsket om mannlighet” (210). En av Kolnars hovedinnvendinger mot denne mannlighetsformen er at de har tuklet med det biologiske. For Kolnar hevder overraskende nok at penis inneholder en nærmest ”biologisk bibel som gir retningslinjer for hvordan mannligheten skal etableres” (210). Problemet med ”The Big Dicked Man” er derfor at han ikke utnytter den ”fleksibiliteten som ligger i det organiske” (210). Men det er ikke bare dette som er et problem med penisforlengelsen, skal vi tro Kolnar, for ikke bare tukler man med biologien, men han kan også fortelle oss følgende fakta: ”Det kirurgiske inngrepet øker verken seksuell yteevne eller høyner det ekstatiske velværet. Verken den erektive eller orgastiske potens blir intensivert” (214). Nok en gang stiller vi oss uforstående til Kolnars konklusjon. For igjen er det uklart hvem han egentlig snakker om. Er det mannlighetsikonografien eller de faktiske mennene som har penisimplantat? Og uansett, hvordan kan Kolnar konstatere at penisforlengelse verken gir bedre seksuell yteevne eller orgastisk potens? Mangler det fotnoter til forskningsundersøkelser her?

Det er i det hele tatt vanskelig å forstå hvordan Kolnar forholder seg til sitt utgangspunkt om en mannlig fenomenologisk analyse. For i Kolnars beskrivelser av filmfigurasjonene og de andre ikonografiene boken tar for seg, virker han å ha et utenforliggende perspektiv på maskulinitetene han omtaler. Det er selvsagt vanskelig å ha noe annet, ettersom man ikke unnslipper sin egen posisjon som fortolker, men når Kolnar selv hevder å ville analysere de mannlige ikonografienes egne erfaringshorisonter, uten i det hele tatt å reflektere over sin egen innfallsvinkel og de utfordringene en slik ambisjon innebærer, blir analysene særdeles problematiske. Derfor preges analysene av ensidige og bastante tolkninger av filmfigurasjonenes erfaringer, som ofte kun synes å være fundert i Kolnars eget blikk og fortolkningshorisont. Slik åpnes der rom for ganske så søkte fortolkninger som i tolkningene av ”spett-til-frokost”-maskuliniteten, og ”The Big Dicked Man”.
 

Hverdagsmannen og den andre

De problematiske aspektene med Kolnars film- og kulturanalyser, kommer til uttrykk på mange plan. Et eksempel på dette er den manglende refleksjonen rundt kulturelle forskjeller som for eksempel viser seg i kapitlet om filmen Falling Down. Filmen omhandler William Fosters personlighetsendring, der han går fra å være en respektabel samfunnsborger, til å opptre som en terrorist og en angriper av det samfunnet han en gang var med å bygge opp. I analysen av filmen legges det særlig stor vekt på en scene – filmens første voldsepisode – der Foster går inn i en kiosk for å veksle noen penger for å ringe hjem fra en telefonkiosk. Her møter han en asiatisk ekspeditør som er ikke særlig behjelpelig, og som krever at Foster må kjøpe noe for å få vekslepenger. Da klikker det for Foster, og han går amok inne i butikken. Kolnar går detaljert til verks i analysen av denne scenen, og gir følgende beskrivelse av kioskmannen:

Koreaneren representerer en form for marginal maskulinitet.[…] Han er en selfmade man, men i en langt råere og mer upolert kapitalistisk utgave, enn den Foster kjenner til. Han har hoppet over de vanlige borgerlige kravene til mannlighet, og abonnerer ikke på samme verdighetskodeks som Foster. Dette gjør ham sluere, mer hensynsløs og direkte. Det ligger ingen ferniss av borgerlige høflighetskodekser over hans lyst til penger.[…] Grådigheten er utilslørt (72-73).

Videre påpeker Kolnar at:

Denne type mannlighet er en levende provokasjon for Foster. Koreaneren har ikke giddet å anstrenge seg for å oppfylle mannlighetskravene. Han er plump og grådig, en mannlig bakevje som sivilisasjonsprosessen har krøpet forbi […] Han har ikke ofret sitt dyriske jeg for å oppnå kultivert fremtreden […] Og det er dette udisiplinerte, plumpe kreket som sparker Foster ut av kjønnet og inn i et tåkelandskap uten tydelige grenser (73, vår utheving).

Det er i sitatene over vanskelig å forholde seg til Kolnars posisjon som fortolker av dette møtet mellom kioskmannen og Foster. Kolnars beskrivelse av den prinsippfaste ekspeditøren er nok kanskje et forsøk på å se situasjonen fra Fosters desperate og rasende synsvinkel, men også Kolnars egne meninger synes her å komme frem. Med en manglende klargjøring av avstanden mellom egne synspunkter, og filmkarakterenes erfaringshorisont, produseres det svært forvirrende analyser. Som leser sitter man stadig og undrer seg over hvilken stemme som faktisk kommer til uttrykk.

For det er klart gjennom Kolnars språkføring at det er en sterk kontrast mellom ”koreaneren” og den ”hvite” Foster. Men spørsmål omkring rase er ikke et tema i Kolnars analyser. Han hopper enkelt og greit over slike betraktninger. Det virker dermed inneforstått at den mannlige fenomenologien han ønsker å utforske handler om hvite vestlige menn. Analysen av scenen i kiosken gjør at man kan stille spørsmål ved hvorfor Kolnar konsekvent har valgt å omtale ekspeditøren som ”koreaneren”; det ville vel vært mer naturlig å kalle ham ”kioskeieren”, eller rett og slett ”mannen”. Han blir definert som ”den andre”, både av Foster og Kolnar i analysen, og om de rystende tolkningene av ”koreaneren” er fra Foster eller Kolnars synsvinkel er vanskelig å vite.

Slik får en inntrykk av at ”mannlighet” hos Kolnar kun fungerer som et synonym for den hvite vestlige mannens mannlighet. Og den (hvite!) hverdagsmannens ”krise”, er et velkjent motiv i mannsforskningen[4]. I analysen av Falling Down benyttes det mye plass på å beskrive Fosters frustrasjon over å ha blitt sviktet av det samfunnet han er vokst opp i. I disse avsnittene har Kolnar et språklig driv og engasjement som indikerer at dette er noe han brenner for. Spørsmålet blir her hvorvidt Kolnar er en smule overivrig når han går inn og analyserer på vegne av hverdagsmannen.
 

Mann, mannlighet og maskulinitet

Når man leser Mannedyret er det vanskelig å få tak på hvordan Kolnar forholder seg til det maskuline. I det ene øyeblikket virker det som om han forholder seg til en essensialistisk diskurs rundt ”mannekjønnet”, i det neste ser han på kjønn som en mer flytende språklig størrelse. Kolnar henter litt herfra og litt derfra i sine forsøk på å utbrodere begjærstrukturene til de ulike maskulinitetene han undersøker. Det blir derfor en forvirrende blanding av svært så sprikende og tidvis selvmotsigende utsagn og teoretiske posisjoner.

For det meste virker Kolnars analyser å forholde seg til kjønn som noe man har, og noe man derfor også kan miste. Kolnars analyser av figurasjonene er gjennomsyret av uttrykk som ”tappe kraft av kjønnet” (8), at ”mannligheten siver ut som infisert væske” (13), ha ”bunnskrapt kjønn” (15), være ”hjemløs i kjønn” (25), være ”kjønn i emning” (30), ha ”fatal lekkasje av maskulinitet” (70), ”revnen i kjønnet” (171) etc. Selv om metaforene florerer, er det en grunnleggende mangel på refleksjon omkring begrepene ”mann”, ”mannlighet” og ”maskulinitet”.

Kolnar har derimot en enestående evne til å klassifisere ulike maskulinitetstyper. Han kommer med eksempler på ”produksjonsmaskulinitet” (23), ”konsum-maskulinitet (23)”, ”ornamental maskulinitet” (31), ”postmoderne maskulinitet” (46), ”marginal maskulinitet”, ”de hypermaskuline” (198) ”hegemonisk maskulinitet”(173), ”skillemyntens maskulinitet” (100) etc. Dette fungerer som et klassifiseringssystem som han bruker for å kategorisere ulike måter å være mann på. Spørsmålet er om denne formen for båssetting av maskulinitetsformer – som antagelig er inspirert av Robert Connells kjente verk Masculinities[5](1995) – egentlig er særlig fruktbar i denne formen for kulturforskning. For å danne nye hierarkier rundt ulike maskulinitetsformer, slik Kolnar gjør gjennom sine sterke kritiske holdninger til enkelte moderne kropps- og kjønnsuttrykk, er etter vårt syn lite matnyttig og tidvis meget problematisk.

La oss ta et eksempel som kan vise dette mer inngående, hentet fra Kolnars analyse av filmen American Psycho. I tolkingen av filmen diagnostiserer Kolnar hovedpersonen Patrick Batemans veltrente kropp og hans forhold til begjær på følgende måte:

I American Psycho er kroppens funksjon som orienteringsredskap, som jegets forankring, nærmest ikke-eksisterende. […] Til tross for den voldsomme og frenetiske begjærsaktiviteten som preger dette universet, er kroppene blitt stumme. De rommer ikke følelser og impulser som gir opplevelse av et jeg. Kroppene er ikke sete for umiddelbar mening. De pumper ikke kjønnsfylde gjennom jeget. De åpner ikke nye verdener og gir ikke tilgang til virkeligheten (168, vår utheving).

Kolnar har tidligere vist at Bateman er et kroneksempel på ”konsummaskuliniteten”, og at han fremviser den moderne metroseksualiteten i sin ekstremitet. Et av resultatene av dette blir som Kolnar forteller i sitatet over, at kroppen blir stum, og ikke pumper kjønnsfylde gjennom jeget. ”Kjønnsfylde” er et nytt begrep som Kolnar bruker gjennomgående i sine analyser av ulike maskuliniteter. En kan spørre seg hva det er å ha kjønnsfylde? Og hvordan en kropp kan ”pumpe kjønnsfylde gjennom jeget”? Den eneste måten dette kan gi mening på - slik vi ser det - er hvis Kolnar tenker det ligger en kjerne av ”mannekjønn” i bunnen av mannskroppen som kan frigjøres og pumpes rundt. Dette er ikke ulikt det forfatteren Robert Bly skriver i boken Iron John. A book about men[6] fra 1990, der han hevder at menn må gjenfinne kontakten med sin indre maskuline ”villmann” som ligger gjemt i dypet hos alle menn[7]. For Kolnar refererer nemlig flittig til nettopp Bly i Mannedyret, både som en teoretisk innfallsport til å belyse ungdomsgjenger i Falling Down, og for å bedre forstå figuren Jim Stark i filmen Rebel Without a Cause.

Det kan dermed være på sin plass å stille seg spørsmålet: Hvordan forstår egentlig Kolnar kjønn? Det er ikke lett å finne entydige svar i Mannedyret, for Kolnar virker å ville si litt om alt, og ikke definere en klar posisjon. Hadde denne forvirrende og flytende holdningen vært klargjort, kunne det kanskje vært en interessant måte å sette teoretiske innfallsporter opp mot hverandre; men her virker det som om kjønnsteorier er applikert inn der de virker å passe til filmene og figurasjonene Kolnar fordyper seg i. For eksempel vier han litt plass til å snakke om ”den konstruktivistisk vinklede delen av kjønnsforskningen”, som han kaller det (132). Han forklarer at vi innenfor en slik tradisjon ikke opererer med et dikotomisk skille mellom mann og kvinne, men at det er rom for et mer mangfoldig syn på forholdet mellom kjønnene. Det påpekes at ”biologien gir bortimot ingen paradigmatiske føringer for etablering av kjønnsidentitet. Kjønn er i langt større grad noe tilfeldig og kulturelt bestemt enn noe som er evig og grunnet i natur” (133, vår utheving). Kolnar omtaler her den mest dominerende retningen innenfor kjønnsforskningen de siste tiårene på en svært så overflatisk måte. Og man får en snikende mistanke om at Kolnar ikke helt har oversikt over den ”konstruktivistiske kjønnsforskningen” når han i en fotnote i kapittelet ”The Big Dicked Man” – midt i en utgreiing om kirurgi og kjønnskifte – skriver følgende: ”Retten til å velge seksuell identitet, som moderne kirurgi har åpnet opp for, setter et annet perspektiv på Butlers tanke om performance” (304n). Vi antar han mener kjønnsteoretikeren Judith Butler her, og en kan spørre seg om han egentlig har god kjennskap til Butlers tekster. Hun forholder seg hovedsakelig til begrepet ”performativitet” i forhold til kjønn, som er noe annet enn en tanke om kjønn som en ”performance”[8]. Men hvilke perspektiver ved Judith Butlers nyanserte begrepsapparat som ”moderne kirurgi” setter i nytt lys, forklarer ikke Kolnar nærmere, så vi får la det ligge med mistanken.

Begrensningen i fremstillingen av for eksempel konstruktivisme, viser seg i måten han egentlig aldri distanserer seg fra at kjønnsuttrykket er fundert i en biologisk opprinnelig kjerne. For Kolnar virker ikke forholdet mellom den biologiske kroppen og det sosiale kjønnet å være særlig komplekst eller problematisk. Han bruker begrepet ”maskulinitet” som et synonym for begrepet ”mann” uten å forklare hvordan han forstår dette. Resultatet blir at han finner frem til maskulinitetskonstruksjoner som opprettholder en tradisjonell dikotomisk tenkning omkring kjønn. Og med dette unyanserte utgangspunktet rundt ”mann” og ”mannlighet” hjelper det lite hvor mange ulike ”maskuliniteter” Kolnar finner i kulturen; han kan holde på med oppramsingen til det uendelige, men vi får ikke noe bedre forståelse av det maskuline av den grunn.[9]
 

Stillhet og tomrom

Mot slutten i Mannedyret begynner Kolnar å teoretisere mer inngående om mannlig seksualitet og teori. Kolnars utgangspunkt er en tanke om at det nærmest ikke finnes språk og metaforer for å snakke om mannlig lyst og seksualitet. Denne tilsynelatende stumheten – som også Jørgen Lorentzen har argumentert for i Maskulinitet – vil Kolnar forsøke å synliggjøre. Målet blir å finne frem til nye og mer fruktbare måter å skrive om mannlig seksualitet på. I søken etter nyanserte utgreiinger om mannlig seksualitet henter de begge frem den omdiskuterte Freud-eleven og teoretikeren Wilhelm Reich (1897-1957). Kolnar skriver:

Et teoretisk initiativ til en mer nyansert syn på mannlig lyst, finner vi hos psykologen Wilhelm Reich. Han differensierer forestillingen om mannlig potens ved å skjelne mellom tre ulike potensformer: den erektive, den ejakulative og den orgastiske potens. I disse finnes det et teoretisk potensiale til å åpne opp de hermetiserte aspektene ved mannlig seksualitet (222, original utheving).

Mens Lorentzen kun refererer til Reich som et viktig forelegg i Maskulinitet[10], skriver Kolnar meget utfyllende om Reichs syn på seksualitet og orgasme i Mannedyret. For det er fra reichiansk seksualitetsteori Kolnar henter viktige deler av begrepsapparatet sitt (som for eksempel i analysen av ”The Big Dicked Man” der orgastisk og erektiv potens trekkes frem). Det er derfor overraskende at Kolnar først introduserer Reich mot slutten av boken. For ved nærmere ettersyn fungerer Reichs seksualitetsteorier som et uuttalt grunnleggende teoretisk fundament gjennom de fleste av analysene i Mannedyret. Det er spesielt Reichs bok Orgasmens funksjon[11] Kolnar er opptatt av, og han legger vekt på Reichs seksualøkonomiske teori om ”protoplastisk flyt” av energier i orgasmen. For når en oppnår en orgastisk potens, som skiller seg fra ren ejakulasjon, forteller Kolnar hvordan ”hele kroppen blir involvert på et dypt bioerergetisk nivå, og lysten strømmer i en dynamisk veksling mellom kroppens sentrum og periferi” (222). Kolnar finner inspirasjon i Reichs teorier, og summerer teoriene opp på følgende måte: ”overfladiske mennesker har overfladiske orgasmer” (223).

I følge Kolnar hevder Reich at mennesket er avhengig av ”kontakt med det biofysiske livet” for å kunne oppnå den orgastiske potens. Og Kolnar støtter dette og skriver selv videre: ”Mennesker som har begrenset tilgang til egen kropp og sine egne kroppsfølelser vil oppleve flate, blokkerte og lite gjennomtrengende orgasmer” (223). Denne nødvendige kontakten med en ”biologisk kjerne” for å kunne oppnå seksuell nytelse, er helt i tråd med de essensialistiske måtene å forholde seg til kjønn på, som Kolnar refererte til med Robert Blys ”villmann” og penisens ”biologiske bibel” hos ”The Big Dicked Man”. Det er dermed noen overhengende likheter mellom Reich og Kolnars syn på seksualitet som går utover videreføringen av reichianske begreper.

Reich mente at nevroser (som homoseksualitet, schizofreni og galskap[12]) var et resultat av seksuell angst, og derfor kunne kureres ved ”å frigjøre seksualenergien fra dens neurotiske bindinger” (Reich 1996:89). Kolnars ”diagnoser” av de postmoderne maskuliniteter forholder seg til en liknende represjonstanke, der han gjennomgående hevder maskulinitetsformenes problemer med begjæret skyldes forhold som avstengte kropper og manglende språk for å snakke om mannlig seksualitet (som vi har sett i Kolnars analyse av Patrick Bateman i American Psycho, og Spett-til-frokost-maskuliniteten). Løsningen for disse mennene virker, i følge Kolnar, å være nettopp det å løsne opp spenninger rundt den mannlige seksualiteten, slik at orgasmen igjen kan overstrømme kroppene. Kolnar skriver: ”Det er nødvendig at andre, alternative begjærshistorier får kulturell legitimitet, blant annet for å hindre at vold blir et middel til å håndtere komplekse begjærs- og sensualitetsmessige spenninger” (229).

Det er vesentlige problemer med Kolnars anvendelse av Reichs teorier i Mannedyret. For det første er det for oss uforståelig hvordan en erfaren akademiker som Kolnar kan videreføre teorier fra en så omdiskutert psykoanalytiker som Wilhelm Reich, uten å posisjonere seg i forhold til – eller i det hele tatt nevne – den massive kritikken Reichs teorier har fått, fra blant annet Michel Foucault[13]. For det andre er det problematisk hvordan Kolnar ukritisk anvender Reichs orgasmeteori, uten å diskutere dens fundament i Reichs seksualøkonomiske samfunnsmodell, der blant annet homoseksualitet representerer en fare for samfunnets psykiske økonomi[14]. Når Kolnar viderefører denne heteronormative teoretiske overbygningen i sin forskning[15], og hevder at nettopp Reichs teorier har ”et teoretisk potensial” til å nyansere mannlig seksualitet, overrasker det ikke at det kun er heteroseksuelle maskulinitetsfigurasjoner Kolnar trekker frem i Mannedyret. For selv om Kolnar hevder å tematisere kjønn ut fra en mannlig erfaringshorisont, ser han tydeligvis ikke nødvendigheten av å definere utvalget verken i forhold til etnisitet/rase eller i forhold til seksuelle identiteter/preferanser. Men kanskje ser Kolnar, som Reich, på mennesket som heteroseksuelt i sin biologiske kjerne?[16] I alle fall forsterker Mannedyret inntrykket av at mannsforskningen i Norge burde hete ”hetero-mannsforskning”, ettersom det kun er disse maskulinitetsformer det skrives om.[17]
 

Kjønnssynsing

Etter å ha lest Mannedyret, må vi kunne stille spørsmål om Kolnar i det hele tatt bidrar til en økt forståelse av maskulinitet. Boken har en gjennomgående mangel på presisjon som gjør at det er vanskelig å vite hva han mener, og hvordan en skal forholde seg til meningsinnholdet. Den preges av en sleivete holding, både i forhold til forskningsperspektivet, og på det rent språklige plan der det forekommer en rekke skrivefeil og merkelige ordkonstruksjoner som ”manneskam” (36), ”psychoknulle” (163), ”elfenbenstårnpikk” (196), bare for å nevne noen.

Kolnar hevder i Mannedyret, som sitert innledningsvis, at det først er nå mannekjønnet begynner å bli oppdaget. Dette underlige utsagnet står ikke helt i forhold til vår kjennskap til kjønnsforskning. For selv om mannsforskningsfeltet er et forholdsvis nytt navngitt forskningsfelt, kan man vel vanskelig hevde at mannen ikke har vært forsket på og tematisert tidligere. Kanskje ikke på den måten Kolnar ønsker, men å si at mannskjønnet ikke har blitt funnet før nå, virker på oss som nærmest et hån mot de siste femti årene med feministisk filosofi og teori. I innledningen til Mannedyret kritiserer også Kolnar sterkt nettopp denne delen av den norske kjønnsforskningen.

I Norge er forskning på kjønn stort sett kvinneforskning, med noen få hederlige unntak. Dette skaper rom for kjønnsfordumming. Selve strukturen i forskningen skaper dikotomier og skillelinjer, og hindrer reell dialog og teoretisk samspill i forståelsen av kjønnsidentitet. På et annet nivå skaper denne strukturen stort rom i media for ulike kjønnssynsere.[…] Kvinner får tilført identitetskapital gjennom kvinnekamp, forskning, bevisstgjøring etc. mens menn henter forståelsen av identitet fra de maskulinitetsrekvisitter som finnes i kulturen. Mannlig identitetsdynamikk er i stor grad et stumt område. Derfor finnes det et svært begrenset metaforgalleri om menn og maskulinitet. Kjønnsforskningen er, paradoksalt nok, et av de stedene hvor der i dag virkelig trengs radikal kjønnskvotering (16, vår utheving).

Det er en særdeles merkelig kritikk Kolnar her kommer med, men en kritikk som på mange måter oppsummerer Mannedyret, og noen problemer ved norsk mannsforskning rent generelt. Kolnar hevder at overvekten av kvinneforskning skaper problematiske dikotomier og skillelinjer, men hva mener han med kvinneforskning her? Refererer ”kvinner” i ”kvinneforskningen” til forskernes kjønn, eller kjønnet til dem som forskes på? Er det ikke Kolnar som med sin vektlegging av nettopp ”kjønn” i forskningen selv opprettholder slike dikotomier ved å posisjonere kvinneforskningen som en motsats til mannsforskning? Å bruke et uttrykk som ”kjønnsfordumming” for å omtale balansen i kjønnsforskning i Norge er helt malplassert i denne sammenhengen. For det er vel ikke kvantiteten på forskningen, men snarere kvaliteten som er viktig? Kolnar krever kjønnskvotering i kjønnsforskningen, men mener han at det er forskernes biologiske ”mannskropp” som kan skape bedre forskning? Det kjønnsforskningen i Norge trenger er gode forskere, uansett om de forsker på maskulinitet eller femininitet, eller om de er menn eller kvinner eller ingen av delene. Uten gode forskere skapes det rom for kjønnsynsing, ja akkurat som i Mannedyret.

Mannsforskningsfeltet i Norge er fortsatt et lite fagfelt, der Jørgen Lorentzen og Knut Kolnar er sentrale representanter utad. Kolnars mangelfulle refleksjon rundt utvalget av maskuliniteter i Mannedyret, kan ikke betraktes som et isolert tilfelle, men kan sees i sammenheng med det norske mannsforskningsmiljøet. Også Jørgen Lorentzen har blitt kritisert for å utelukke en stor andel menn fra sin maskulinitetsdiskusjon, ved å ha et heteronormativt perspektiv.[18] Hvorfor utelukkes enkelte maskulinitetsformer fra forskningsfeltet? Lorentzen skriver i artikkelen ”Mannsforskningens historie”[19] at mannsforskningen ”hele tiden vært preget av få, om ingen, teoretiske kontroverser” (Lorentzen 2005:14). Vi spør oss om denne manglende kontroversen fører til at blinde felt i forskningen ikke blir tilstrekkelig problematisert, og at man dermed står i fare for å reprodusere stereotypier omkring kjønn, fremfor å bidra til en mer nyansert forståelse av hva maskulinitet er. Det er derfor på tide med teoretiske diskusjoner både i og rundt mannsforskningen.

 

 

1. Kolnar, Knut (2005): Mannedyret - Begjær i moderne film, Oslo: Spartacus.

2. Lorentzen, Jørgen (2004): Maskulinitet. Blikk på mannen gjennom litteratur og film, Oslo: Spartacus.

3. Kolnar, Knut (2003): Det Ambisiøse Selv, Trondheim: NTNU.

4. Journalisten Susan Faludi er kanskje den som har formulert dette mest utfyllende i boken Stiffed, William Morrow and Company Inc. (1999).

5. Conell, R.W. (1995): Masculinities, University of California Press.

6. Bly, Robert (1990): Iron John. A book about men, Addison-Wesley Publishing Company Inc. I norsk oversettelse: Mannen, Gyldendal (1992).

7. ” Det jeg foreslår er altså at det under overflaten i enhver moderne mann, i bunnen av hans sinn, ligger en diger, primitiv skapning dekket med hår ned til føttene. Å oppnå kontakt med denne Villmannen er det stadiet mannen av i dag står foran”[…] Men når han nærmer seg det jeg velger å kalle ’det maskuline dypet’ opplever han det som risikabelt. Å åpne seg opp for den Hårete Mannen er farefullt og risikobetont, og det krever en annen form for mot.” Robert Bly Mannen, (1992), s. 21-22.

8. Se for eksempel Judith Butlers Bodies That Matter, Routledge, (1993) der hun i essayet ”Critically Queer” skriver følgende: ”In no sense can it be conluded that the part of gender that is performed is therefore the ”truth” of gender; performance as bounded ”act” is distinguished from performativity insofar as the latter consists in a reiteration of norms which precede constrain, and exceed the performer and in that sense cannot be taken as the fabrication of the performer’s ”will” or ”choice”[...] The reduction of performativity to performance would be a mistake.” s. 234.

9. Queer-teori forskning har blant annet kritisert mannsforskningen for å fokusere ensidig på at maskulinitet er noe som kun har med ”biologiske menn” å gjøre. Judith Halberstam er en av dem som har kritisert amerikansk mannsforskning for å reprodusere rådende kulturelle forestillinger om kjønnsforskjeller, fremfor å nyansere maskulinitetsbildet. Hun stiller blant annet spørsmål til hvorfor mannsforskerne har så store vanskeligheter med å anta at det ikke er en essensiell relasjon mellom menn og maskulinitet. Se Female Masculinity, Duke University Press (2004) s. 13-19.

10. Lorentzen, (2004), s. 152.

11. Reich, Wilhelm, (1996): Orgasmens Funksjon, Pax Forlag.

12. Se Wilhelm Reich: Character Analysis, Farrar, Straus and Giroux, (1990) og spesielt kapitelet ”Some Circumscribed Character Forms” s. 204-224, for videre beskrivelser av forskjellige nevrotiske typer.

13. Se for eksempel Michel Foucaults kritikk av undertrykkelseshypotesen rundt seksualiteten i Seksualitetens historie – Viljen til viten, Pax Forlag (1999) s. 25-62, eller Foucaults eksplisitte kritikk av Reich i ”Two Lectures” i Power Knowledge, Pantheon Books, (1980) s. 79-108.

14. Se bl.a. Wilhelm Reichs De ungas sexuella kamp, Partisan förlag AB (1972), der han i kapittelet ”Til frågan om homoseksualitet” skriver følgende: ”Framför allt måsta vi skydda ungdomen från en slutgiltig omsvänging till homosexualitet, inte av moraliska, uten av rent sexualekonomiska orsaker. Man kan faktisk konstatera att den genomsnittliga sexuella tillfredställelsen hos en frisk hetrosexuell individ är intensivare än tillfredställelsen hos den friske homosexuelle. Och detta är av stor vikt för regleringen av den psykiska ekonomin,” s.74.

15. Se Jason B. Jones artikkel for mer om Reich og homoseksualitet: ”Loving Civilization’s discontents - Reich and Jouissance” i Homosexuality and Psycoanalysis, s.168-189, The University of Chicago Press, (2001).

16. Se Wilhelm Reich The Mass Psychology of Fascism s.163-164, Farrar, Straus and Giroux, (1970).

17. Se kronikken ”Homospøkelser i Mannsforskning” av Fredrik Langeland og Mathias Danbolt, i Dagbladet 20/7-2005, for en kritikk av heteronormative strukturer i Jørgen Lorentzens bok Maskulinitet.

18. Se ”Maskulint man(n)ifest” av Geir Follevåg i Norsk Litteraturvitenskapelig Tidsskrift Årg. 8, 2/2005 s. 180.

19. Lorentzen, Jørgen (2005): ”Mannsforskningens historie” i ARR Idéhistorisk tidsskrift nr. 3, 2005.

Publisert i Prosopopeia 3/4, 2005